Torbudalssanger og dikt

DET GODE LIV i TORBUDALEN

Skrevet av Arild Linseth

Jeg bor her i min hytte
som står i øde fjell
og tror på at den står imot,
-været også i kveld

Ute hyler stormen
den blir visst aldri lei
Så lenge den kan finne snø
og flytte på sin vei

Og vinden har vel alltid
forsøkt å flytte fjell
Men jeg tror den skal få slite med
å flytte meg i kveld

Det tjukner til der ute
og alt er bare kvitt
Men det spiller ingen rolle
for jeg føler at alt er mitt

Og snøen kan jeg spise
eller måke om jeg vil
men spaden er for liten
og armene strekker ikke til

En rikdom er det likevel
for meg og mange dyr
for det er jo godt å kvile litt
før sommerens blomstrende yr

Der alle skal forplante seg
og føre videre sin slekt
selv myggen har mine gener
men det synes jeg er litt frekt

Jeg roter litt og rydder litt
og henter vann i spann
Og innimellom blir det tid
til å vaske seg med vann

På veggen henger ei klokke
-det hender at den går
Særlig når jeg fyrer hardt
men jeg liker den best når den står

Hva er det vel som haster
her oppe i det fri
Hele livet har jeg stresset
og hatt for dårlig tid

Nå har jeg tid til det meste
men gjør det ikke så fort
Så mange planer venter
men de løper ikke bort

På ovnen står ei gryte
-kokt på kjøtt og frossen kål
Jeg spiser på tredje dagen
og har nok økt mitt magemål

Det er selskap i en radio
med musikk og kloke ord
Men ifølge dagens nyheter
har jeg det tryggeste stedet på jord!

Om kveldene blir lange
og dagene for kort
Så får jeg tid til å tenke endel
på alt jeg kunne gjort

Da prøver jeg å lære meg
et språk jeg ikke kan
Det er jo kjekt å vite litt om
-hva kona sier dann og vann

Og jeg minnes dem jeg var glad i
-som gikk bort så alt for fort
Så mye jeg skulle ha spurt om
-men det ble aldri gjort

Evig takknemlig er jeg
min kjære far og mor
Som tok meg med til Torbudal`n
fra jeg var en neve stor.

Det var et slit å komme hit
-vi låg ofte over underveis
Selv om Aura da var positiv
og vi fikk sitte på med heis.

Med tjærebredde store ski
og skikjelke med pels
Så var det helst til Påske
at det var vanlig å dra til fjells.

Men når vi først var kommet hit
-var lykken veldig stor
vi hadde ikke topp utstyr
-ei heller solfaktor

Om kvelden var hvert barnefjes
så rødt som en tomat
og huden flasset alltid av
i større og mindre flak

Vi lekte oss i bakkene
med hopp og sprett og skøy
Selv tomflasker ble utnyttet
til hoppkonkurranser og gøy.

Vi stappet hull i isen
for vi hadde ikke bor
og dro feit fisk på mark-snøre
til glede også for mor

En gang jeg satt i skikjelken
på veg til hytta vår
Det var vel midt på femti
jeg husker det som i går

På isen nedpå vatnet
-der låg det mange rein
Min far sa det var tusen dyr
som kvilte sine bein

Den påska var vel spesiell
-rein var det overalt
Og i skuret oppmed vegen
gikk de inn og slikket salt

Og slikkeri den tida
var slett ikke hverdagskost
Kun tidlig Påskemorgen
ble det godteteri på oss

Du verden for en nytelse
og herlighet på jord
Etter måneders forsakelse
kan det ikke beskrives med ord.

Og vind og vær hadde aldri navn
-vi tok det som det kom
På radion hørte vi Luxenburg
og værmelding brydde ingen seg om

Men nå må jeg vel våkne
til dagens virkelighet
Der alt er forbudt eller farlig
og bare fagfolk vet..

Her har jeg ingen postkasse
-men har jo internett
Så å slippe unna regninger
er slettes ikke lett

Jeg lager min mat fra grunnen av
slik som mor og bestemor
Og jakter nok og fisker nok
til å fylle mine bord

Og urter, bær og sopp og slikt
kan du finne snart om du vil
Da kan du unngå sjukdommer
og heller nyte at du er til.

Snart livner det i fjellene
og snøen smelter bort
Og alle syns at sommeren
-den gikk så alt for fort...