I det sørlige hjørnet av Sunndal Kommune, 850 m

Skrevet av Gustav Haarstad

I det sørlige hjørnet av Sunndal Kommune, 850 m.o.h. ligger det en
fjelldal, som heter TORBUDALEN. Den er en forlengelse av Lilledalen
og i eldre tider var den vanskelig tilgjengelig både for folk og fe.
Derimot var det lettere å komme dit fra Lesja i Oppland fylke.
Det førte til at det var folk derifra som utnyttet det rike fisket i de mange
vatnene i Lilledalsvassdraget. Det var et stort fiske de drev, det viser steinbuene
ved alle vatnene etter dalen.Ved Sandvatnet, Langvatnet og Osvatnet er disse
kulturminner fra hardere tider satt under vatn ved Aura-reguleringen, men
rundt Torbuvatnet er de fremdeles synlige.
Den mest avanserte av dem - Torbua, er fortsatt intakt.

Torbua

Gustav Haarstad på jernbanesporet med den siste "seterdrotten"

De mange dyregravene som er funnet mellom Torbuvatnet og Aursjøen
er nok også drevet fra Lesja. Oppsitterne i Lilledalen hadde både Sunndalsfjorden og Lilledalselva å fiske i, det var nok svært sjelden
de gikk i 6 - 7 timer inn i Torbudalen for å fiske.
Reinbestanden har variert gjennom tidene, i perioder med lite rein,
måtte de inn i Torbudalen for å få reinkjøtt på stabburet. Vanligvis
var det nok rein oppå fjellene på begge sider av Lilledalen.
De ivrigste rypejegerne og "pelsjegerne" tok seg en tur innover
når været var laglig, men noen stor trafikk ble det ikke før setrene
kom. Da tok det seg opp både med jakt og fiske.
En del ferdsel gjennom Dalen ble det etterhvert som handelen
mellom Nord-Gudbrandsdal og Nordmøre tok seg opp. I den
forbindelse ble Osbua mellom Osvatnet og Langvatnet bygd først på
1700-tallet. Det var et spartansk herberge av torv og stein.

Omkring 1840 drog lilledøler, viklendinger og øksendalinger inn i Torbudalen og bygde seg sætrer, de to sistnevnte drog opp Øksendalen.
Det må sies at det var dristig gjort, for den ville naturen la mange og store hindringer i veien.
Den storsteinete Dalaura var uframkommelig, så her måtte de helt opp til fjellfoten for å komme inn til Dalavatnet.
Midt inne på vatnet ble dyrene jaget på svøm et langt stykke forbi en berghammer som gikk ned i vatnet. Videre var det å forsere en flomstor
Lilledalselv og Reinvasselv samt flere sideelver, avhengig av hvor langt inn de skulle innover Dalen. For de som skulle lengst inn i dalen var det vanskelig å gjøre det på under 18 timer.

Omkring 1905 hadde de sprengt seg gjennom Vassura og første del av Dala-vasstranda, samt at en smal sti gjennom den bratte Stygg-hammaren.
I de årene ble det også bygd bro over Lilledalselva ved Hesjahjellen og over Reinvasselva på Hallarvassfjellet. I den tida var det ingen hjelp å få fra stat eller kommune.
Etter hvert som jernbanen ble bygd oppover Gudbrandsdalen tok turisttrafikken seg opp. Oslofolk tok jernbanen så langt den var kommet og gikk til Buvollen ved nord- enden av Aursjøen, hvor turistpioneren Per
Norsletten etter den tids forhold hadde bygget en svær turisthytte ved sin seter. Derfra gikk de videre til Eikesdalen eller Lilledalen.

Holbusetra

I 1897 bygde Per Norsletten en liten overnattingshytte ved
Holbusetra for Kristiansund Turistforening. Den ble i 1907 flyttet til Osbua mellom Osvatnet og Langvatnet.
Torbudalen var så bortgjemt og uveisomt at hverken konger eller andre styresmakter fant det umaken verdt å annektere den.
8 august 1908 oppnevnte Stortinget Høyfjellskommisjonen som skulle ordne opp i eiendomsforholdene i landets fjellområder.
Kraftutbyggerne banket på dørene i flere fjell med utbyggbare
vassdrag, og da ble Torbudalen verdifull.

Setra ved Sandvatnet

Osbusetra

Jernbanestasjonen ved Holbua

A/S Aura var svært hjelpsom med å kjøre varene opp og ned med taubanen og så fikk de låne traller innover banen. Seterbuskapen måtte fortsatt pese seg opp de bratte liene nede i dalen.
I 1946 kom anlegget igang igjen, og nå ble det fullført.
Senhøstes 1950 var veien kjørbar fram til Aursjø-dammen.
Prisen som måtte betales var neddemming av store arealer, 5 setrer som alle var i drift, ble satt under vann. Flere av villreinens trekkveier ble sperret av dammen.
Fisket ble sterkt redusert av ustabil vannstand og ødelagte gyteplasser.
To store og en mindre kraftlinje går gjennom dalen, foruten at de skjemmer
landskapet,sies det at de hindrer reintrekkene. I tillegg blir mye ryper og andre fugler drept.

Høyfjellskommisjonen begynte sitt arbeide i Sunndal 3. Mai 1914.
Det hastet, også i mange andre fjell.
Kjennelsen falt ikke før juli 1927. Den gikk ut på at Torbudalen og fjellene omkring som hadde sitt nedslagsfelt til Lilledalsvassdraget ble statseiendom, setereierne fikk beiterett og vedrett.
Før den tid, i 1913, satte A/S Aura i gang med å bygge ut Lilledalsvassdraget.
Det skulle få store konsekvenser for Torbudalen både på godt og vondt.
Det ble bygget jernbane med 75 cm sporvidde fra hammarkaia og Sunndalsøra til Dalaråa. Derfra tok en jernbaneheis vognene opp til ca. 700 m høyde.
Jernbanen ble ført videre innover den bratte fjellsiden til Vakkerdalsbakken i nord-enden av Osvatnet, der hoved-dammen skulle bygges.
I 1919 stoppet anlegget på grunn av pengemangel, da det var engelsk kapital som var drivkraften, og England fikk nok med seg selv etter utarmingen under første verdenskrig.
Anlegget lå da nede til etter andre verdens-krig.
Tyskerne forsøkte seg under krigen, men det eneste som kom ut den driften var vei til Sandvassøya.

Den kraften som kom ut av utbyggingen var fra et lite verk i Dalaråa som ga lys til Tredalsområdet, Sunndalsøra og en gård i Lilledalen.
Jernbanen til Vakkerdalsbakken hadde bedret forholdene for dem som hadde noe å frakte til og fra Torbudalen.
Det var setereierne som hadde mest nytte av jernbanen.